19. mai 1983. 

Det hadde vært en rolig kveld. Med bestemte steg gikk sykepleierene gjennom de nakne korridorene. Lyden av skrittene deres, blandet med lavmælte stemmer, ga liv og puls til det søvnige akuttmottaket. De andre ansatte, som ikke marsjerte på tvers av kontorer, slappet av og talte i sine stille sinn minuttene til de kunne dra hjem og få seg noen timer med velfortjent søvn.

Det luktet støv. I taket flakket lysrørene og ga gjenskinn i det blankpolerte, grønne og hvite linoeulmsgulvet. Veggene var gulnet. Som om åresvis med smerte hadde greid slå rot i treverket, fremskyndet av hyppig og steriliserende vasking.

Fra førersetet steg en ung kvinne ut.

Akuttmottaket ble vekket til lyden av et bilhorn som skar gjennom luften. Både de trøtte ulykkesfuglene, og sykepleierne, i venteværelset skvatt til. Hornet skrek panisk, med gjentatte hurtige hyl. Det hastet. To sykepleiere summet seg og gikk mot utgangsdøra. 

Det var da de så den.

En rød Nissan, glinsende i bakteppet av den mørke vårnatta, stod parkert utenfor hovedinngangen. Ved førersiden stod den unge kvinnen. I motsetning til måten hånda hennes panisk hamret mot rattet, stirret hun uttrykksløst på sykepleierene i det de spurte om hva som var galt.

Ingen av dem var forberedt på svaret. Eller hva de kom til å se i baksetet på den intetanende, lille røde bilen.